Akkameiene på Sandwichøyene

I løpet av 1800-tallet opplevde Norge en sterk befolkningsvekst. Fra 1800 til 1875 økte det fra 884 000 til 1,8 millioner. Hva var bakgrunnen for denne sterke befolkningsøkningen?

Av Wenche Irene Aasland

Utviklingen av folketallet i et område bestemmes av fødselstall og dødstall, samt inn- og utflytting. På 1800-tallet holdt fødselstallene seg ganske stabile, men dødeligheten gikk ned. Det gjaldt spesielt barnedødeligheten, noe som innebar at flere vokste opp.

Dødeligheten i Norge sank

Det er flere årsaker til at dødeligheten i befolkningen gikk ned. Én forklaring er at koppevaksinen ble påbudt i 1810. Selv om forholdsvis få barn døde av kopper, bidro det likevel til å redusere barnedødeligheten. Koppevaksinen ga livsvarig immunitet og kan ha vært med på å redusere dødeligheten også blant voksne.

I løpet av 1800-tallet fikk folk gradvis et bedre og mer balansert kosthold. Spesielt viktig var poteten, som kom inn som en reddende «engel» fra 1809. Før dette spiste folk flest bygg-grøt. Nå fikk mange tilgang til en kombinasjon av poteter og sild. Det gjorde at de fikk i seg flere vitaminer.

Bedre boforhold i andre halvdel av 1800-tallet hadde også noe å si. Etter 1850 begynte man i store deler av landet å bytte ut røykfylte årestuer eller røykstuer med ovn eller peis. Dette ga bedre utlufting og renere hus.

Folk flytter på seg

Befolkningsveksten gjorde at det ikke lenger var nok arbeid i jordbruket og mange flyttet inn til byene for å skaffe seg arbeid blant annet i industrien. Også her ble det til tider trange kår, og sammen med utviklingen av jernbane og skipsfart begynte folk å se etter muligheter andre steder i verden.

I perioden 1850–1912 var det flere bølger med utvandring fra Norge. Rundt 800 000 nordmenn utvandret til såkalte «oversjøiske land», altså land i andre verdensdeler. Mange så på Amerika som «mulighetenes land» men ikke alle klarte å skaffe seg midler til billetten. For noen av dem ble utvandring til Hawaii en mulighet.

Hawaii- eller Sandwichøyene

Øyene ble befolket av utvandrere fra de nærliggende polynesiske øygruppene opprinnelig. Hawaii antas å være den siste av øyene i Stillehavet som ble befolket, omkring år 300. Fra 800-tallet begynte en innvandring av folk fra Tahiti.

James Cook kom til øyene i 1778 og ga dem navnet Sandwichøyene, etter den fjerde jarlen av Sandwich. Man antar at befolkningen den gang var mellom 250 000 og 300 000. Befolkningen hadde ingen immunitet mot nye sykdommer. Besøket til kaptein Cook fikk derfor skjebnesvangre følger, og førte til at store deler av befolkningen bukket under av pest, kolera, meslinger og spedalskhet. I 1876 var folketallet 54 000. I dag bor det rundt 200.000 på Hawaii, de fleste av blandet avstamming.

Trange tider i Drammen

På slutten av 1870-årene var det nedgangstider i Drammen. Det var synkende priser på trelast og konkurser og det var dårlige tider i skipsfarten. Mange stod uten arbeid og slet med å livnære seg i byen og omlandet. Mange kom derfor til byen for å få plass på en båt til et bedre liv. Mange av distriktets skipshandlere ble på denne måten agenter.

En slik agent var Henrik Christian L’Orange (1843-1916). Han eide en sukkerplantasje på Hawaii, og var representant for det regjerings- og innvandringskontoret på Hawaii. På denne måten hadde han fått agentbevilgning til å skaffe minst 500 arbeidere til sukkerplantasjene. L’Orange var gift med Caroline Faye fra Drammen og var derfor kjent i Drammen. Det var også grunnen til at han etablerte seg i Fayes kontor på Gamle Kirkeplass vis-à-vis teateret med sitt rekrutteringskontor.

På ettersommeren 1880 lokket en annonse i Drammens Tidende med gode betingelser som arbeider på sukkerplantasjer på Hawaii. Ikke nok med at betingelsene var gode, det ble også lovet gratis reise. Det meldte seg mange interesserte, mange håndverkere og industriarbeidere, men få landbruksarbeidere.

Til Emigranterne for Sandwichøerne

Kontrakter med de, der vil reise til Sandwichøerne, utferdiges og underskrives fra Onsdag den 22de septbr. Samt paafølgende dage paa Hans P. Fayes Kontor i Drammen fra kl. 11-3. Vedkommende maa være forsyned med gode Anbefalinger samt Attestation for god og pletfri vandel. Værneplikgtige maa medbringe Fripas for Tjeneste.

Mindreaariges Underskrift maa, for at være gyldig, vedtages av Værge.

Betingelserne ere nu ordnede og bestemis saaledes: Arbeidere over 20 Aar 9 Dollars, under 20 aar noget mindre, Koner 4,1/2 Dollars, under 20 aar noget mindre, alt pr. Maaned med fri Kost eller Kostpenge samt frit Hus.

Familier kan medtage 2 Børn. Fri Reise samt Kost, der ikke senere skal oparbeides.

Chr. L`Orange

Agent for Hawaiiske Invandringsbureau, Sandwichøerne.

Før avreise tok slekt og venner avskjed med salmer og tårer i Bragernes menighetshus.  27.oktober 1880 seilte barken «Beta» fra Drammen med 388 passasjerer. Diskusjoner rundt betingelsene gjorde at mange av de som hadde fått plass ikke møtte opp, og det måtte averteres etter nye arbeidere. I november samme år dro barken «Musca» av gårde med 237 passasjerer.

Passasjerene hadde bundet seg til en treårskontrakt. Reisen til Hawaii var lang og slitsom. «Beta» brukte tiden fra 27. oktober 1880 til 14.februar 1881 på å komme seg fra Drammen til Hawaii. Nils Emil Aars skrev dagbok på denne reisen, og derfor vet vi en del om hvordan de hadde det. Aars var 23 år da han emigrerte og han ble assistent til skipslegen. I dagboken finner vi blant annet disse opptegnelsene:

29. oktober – storm, et barn døde og vi mistet petroleum og parafin.

16. desember – vi slaktet en julegris.

17. desember – vi ser Falklandsøyene og det er brann om bord.

21. desember – ung pike avslørt som tyv om bord.

24. desember – passerer Kapp Horn i rolig vær.

10. januar – noen vanntønner har sprunget lekk og passasjerene er tørste. Båten ligger stille og venter på bris.

19. januar – endelig kom brisen.

24. januar – et barn døde.

26. januar – et barn døde.

2. februar – vannsforsyningen er dårlig, vi fisker hai.

14. februar – vi ser land, det er få trær.

Landskapet de kom til var sort lavastein og sanddyner. Totalt døde 9 barn og 3 voksne underveis, og det ble født 3 barn. Nils Emil Aars giftet seg på Maui med Petra Berg fra Østerdalen og etter 15 år arbeidet han som formann på en sukkerplantasje på øya. Aars fikk to døtre med sin kone.

For passasjerene på «Musca» må reisen ha vært enda hardere, men der har vi ingen dagbok å støtte oss på. «Musca» kom ikke til Hawaii før 13.mai 1881 og hadde brukt lang tid på reisen. Om bord døde 3 voksne og 12 barn.

De første plantasjene

De første sukkerplantasjene ble etablert med amerikansk kapital i 1835, og benyttet innfødt arbeidskraft. Folket på Hawaii var imidlertid lite villige til å la seg bruke i denne fremmede produksjonen og i 1850-årene begynte man å innføre kinesiske arbeidere. En ny lov i 1852 gjorde at utlendinger fritt kunne kjøpe land og starte plantasjer på Hawaii. Dette tiltrakk seg også oppmerksomhet fra flere kanter av verden. Også noen nordmenn fikk nyss om denne muligheten. Området var kjent av blant annet hvalfangere som hadde vært innom Honolulu. I 1875 friga Amerika all importtoll på sukker, noe som førte til en enorm vekst av sukkerplantasjer på Hawaii.

I 1877 flyttet Caroline og Henrik Christian L`Orange til Hawaii. Der bodde allerede Carolines onkel, Valdemar Knudsen og hans kone Annie Sinclair, samt Carolines fetter, Anton Faye. Senere kom også Carolines brødre Hans Petter og Christoffer til Hawaii.

Velkomsten til øyene

Ved ankomst fikk samtlige en papirlapp festet på brystet, deretter ble de fraktet til arbeidsstedene med oksekjerrer. Ektepar og ugifte menn endte på møller og sukkerplantasjer, ugifte kvinner ble hushjelper i Honolulu. Arbeidsgiverne kunne ifølge kontrakten om pliktarbeid kjøpe og selge dem. I realiteten var de altså slaver.

De fikk som lovet gratis kost og losji, men det var langt fra slik de hadde tenkt det. Losjiet var rene brakker eller stråhytter og sengetøy måtte de kjøpe selv. Kosten var så spartansk at de selv måtte handle ekstra mat for sine egne penger.

Arbeidsforhold

Om de kom fem minutter for sent, ble de trukket for en halv dollar. Og ved sykdom var de henvist til å bruke leger som ble lønnet av plantasjeeierne for å erklære dem friske, selv om de var syke. Gravide måtte arbeide helt fram til nedkomst. Da de også oppdaget at de tjente mye mindre enn de som ikke hadde kontrakt, var det mange som rømte eller fikk kjøpt seg ut av kontrakten.

Opprør

Mange av de norske følte seg lurt av agentene og det gikk ikke lang tid før de sendte klagebrev både til privatpersoner og aviser både i Norge og i Amerika. De klaget også til den svenske konsulen i Honolulu. Han på sin side mente de klaget mest for å slippe unna kontrakten, men sendte saken videre til utenriksdepartementet i Norge. Det gikk så langt at det ved kongelig resolusjon ble bestemt at det skulle sendes en representant til Hawaii for å undersøke saken.

I august 1882 reiste legasjonssekretær Grip til Hawaii. Han oppdaget at av de 600 som hadde reist, hadde cirka halvparten allerede forlatt plantasjene. Han intervjuet 256 personer og konkluderte med at de stort sett klaget på økonomien. Ikke mye støtte der altså.

Hvordan gikk det med innvandrerne?

Om lag 50 av de 600 som kom til Hawaii etablerte seg på øyene etter at kontraktstiden var over. De andre reiste enten videre til dagens USA, men ingen av dem kom tilbake til Norge.

I Drammen ble det sagt at de utvandrede Drammenserne gikk under navnet «Akkameier» på Hawaii, fordi de sukket tungt over sin tilværelse på stillehavsøya, og sa «Akkameg!» som et uttrykk for det.  Imidlertid betyr akamei «oppvakt, intelligent» på hawaiansk. Så det var kanskje like mye grunnen.

Nordmannen Valdemar Knudsen ble en av Hawaiis mest prominente pionerer. Hans virksomhet besto av både sukkerplantasje og ranch. Dessuten var han kongens agent og noen år medlem av underhuset i det daværende kongeriket.

Etterkommere av Hans Peter Faye driver et feriested på Kauai, Waimea Plantation Cottages, som ligger på eiendommen som var hans sukkerplantasje.