Drammen kvinneråd

I siste halvdel av 1800-tallet begynte folk å organisere seg i interessegrupper. Det ble f.eks. mange fagforeninger, og den voksende bevisstheten om undertrykkelsen av kvinner førte til opprettelse av mange forskjellige foreninger som ville kjempe for kvinners rettigheter. Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) ble dannet i 1904, som en paraplyorganisasjon for å samle alle de foreningene som hadde et felles mål. Men Drammen kvinneråd ble dannet året før. Denne artikkelen bygger på Kitty Blandhols historikk fra 1971, oppbevart som manuskript i Drammens Museum.

Av Liv Evju

Initiativet til å starte et kvinneråd i Drammen kom (naturligvis) fra Betzy Kjelsberg. De første medlemmene var Drammen Kvinnesaksforening, Drammens Sanitetsforening, Drammens Kvindelige Handelsstands forening, Det Hvite Bånd (avholdsorganisasjon for kvinner), Jordmorforeningen, Drammen Lærerindeforening, Strømsø og Tangen Diakonisseforening og Stemmeretsforeningen. Drammen Kvinneråd meldte seg inn i NKN med en gang denne ble dannet, og NKN var igjen tilsluttet International Council of Women (ICW).

Drammen Kvinneråd var upolitisk, med motto «Gjør mot andre hva du vil at andre skal gjøre mot deg». Formålet med rådet var:

1. å organisere og lede et planmessig arbeid for kvinners rett og vareta deres interesser.
2. å utvide kvinners kjennskap til og ansvar for samfunnsspørsmål.
3. å være et bindeledd mellom stedets foreninger, hvis medlemmer er kvinner, eller som har kvinner med i sitt styre.
4. å representere kvinnerådets tilsluttede foreninger i NKN og derigjennom i ICW.

Mange foreninger meldte seg inn etter hvert, men også ut igjen, ofte av politiske grunner. Både Drammen Bryggearbeiderforbunds Kvindeforening og Drammen Arbeiderpartis Kvindeforening meldte seg ut i 1910, og DK beklaget dette sterkt, fordi man mente det var viktig å ha arbeiderkvinnene med.

Drammen Kvinneråd hadde møtene sine på forskjellige steder i byen, stort sett på Bragernes. Kvinnesaksforeningens hus i Øvre Torggate 18, Bragernes Menighetshus, Drammen Folkebibliotek, Harmonien og Avholdsfolkets Hus i Øvre Storgate var blant de stedene som ble brukt.

Betzy Kjelsberg

Den utrettelige Betzy Kjelsberg fikk gjennomført mange saker i de årene hun var rådets leder. Hun ble da også utnevnt til æresmedlem – og også til æresmedlem av NKN, foruten at hun mottok Kongens fortjenstmedalje i gull og St. Olavs orden. Denne fikk hun bl.a. for sin utbredelse av kjennskap til Norge i utlandet. Hun var fast utsending til møtene i ICW. Monumentet over Betzy Kjelsberg i Oslo ble reist på initiativ av NKN. Det var foreslått plassert i Drammen, men Drammen kommune ønsket ikke å ta imot det, til stor skuffelse for kvinneorganisasjonene her. Monumentet står ved Vøyenbrua i Oslo og ble avduket på Kjelsbergs 90-års dag 1. november 1956. Drammen kommune fikk en kopi av portrettrelieffet på dette monumentet. På initiativ fra Drammen Kvinnesaksforening ble denne kopien i 2014 montert ved Elvepromenaden nedenfor Nedre Strandgate 9, hvor familien Kjelsberg bodde en periode. Portrettet er utført av Maja Refsum.

Feriehjem

Kvinnerådet tok mange og gode initiativer, og et av de mest vellykkede er nok arbeidet for å skape feriehjem for barn. Noen av oss husker fremdeles Barnehjelpsdagen, et arrangement som Kvinnerådet startet allerede i 1907. Arrangementet besto av et opptog med kvinner og barn som var utkledt i glade kostymer. Disse kjørte i vogner (senere lastebiler) og holdt fram tøyposer som var festet til lange stenger. Folk langs ruten la småpenger i posene. Den første Barnehjelpsdagen ble arrangert 7. juni 1907, og ropene «ett øre til barna» innbrakte over 10.000 kroner, som tilsvarer mer enn 850.000 2024-kroner. Allerede den første sommeren kunne en gruppe barn sendes på landet. Kvinnerådet opprettet et selvstendig styre for feriehjemmene, og Skogstad på Modum og senere Dalstua på Tjøme ble innkjøpt til formålet. Barnehjelpsdagen ble arrangert årlig helt til innpå 1950-tallet, det var arrangementer i Parken også, og både publikum og næringsliv sluttet helhjertet opp om tiltaket. I tillegg til den årlige innsamlingen mottok feriehjemkomiteen tilskudd fra Drammen kommune og Drammen Sparebank. I 1919 ga Drammen Sanitetsforening inntekten av maiblomstsalget (husker du maiblomsten?) til feriehjemkomiteen.

Men tidene ble trangere, og det ble vanskelig å få inn nok penger. I 1923 foreslo feriehjemstyret for Drammen Kvinneråd at man skulle tilby Drammen kommune å overta feriehjemmene. Kommunen syntes ikke den hadde råd til dette, og styret fortsatte dermed arbeidet. Ny og dynamisk leder i styret ble Magnhild Isaksen, senere stortingsrepresentant. I 1937 ønsket kommunen å ha en representant fra formannskapet i feriehjemstyret, men fikk nei. Kvinnerådet minnet om avvisningen fra 1923 og viste til at både byens skoler og leger hadde representanter i styret. Hvert år fikk opptil 170 barn to ukers opphold på feriehjemmene.

Slitne mødre

Det at barn fikk sommeropphold på landet, var jo bra, men mødrene trengte også avlastning, sol og frisk luft. I 1911 tok Betzy Kjelsberg opp arbeidet for å skaffe penger til også å kunne sende slitne mødre på landet om sommeren. En ny innsamling ble startet, og pengene som kom inn ble delt ut til søkere, som kunne få 30 eller 50 kr. hver som et bidrag til å reise på landet. 30 kroner i 1911 tilsvarer nesten 2.500 i dag. Innsamlingene fortsatte med arrangementer i Parken, foredrag med lysbilder i teatret, diakonisser og speidere gikk rundt i private hjem og ba folk tegne bidrag på lister. Drammen Sparebank ga tilskudd, og interesserte firmaer donerte sko og klær til barna. Kvinnerådet henvendte seg til NSB i 1913 og fikk innvilget moderasjon på jernbanebilletter til de som skulle reise for tildelte midler. Mange søkte og fikk penger, men nøden var så stor rundt omkring at det var slett ikke alltid mor kunne bruke pengene på seg selv. I 1927 tok Magnhild Isaksen grep og fikk ordnet det slik at mødrene fikk opphold på feriehjemmet Skogstad. En søknad til Drammen kommune om 1500 kroner til formålet ble avslått, men Isaksen skrev en større artikkel i Drammens Tidende som fortalte om rådets arbeid. Denne gjorde inntrykk, og beløpet ble bevilget, riktignok noe senere.

Drammen kommune overtok feriehjemmene vederlagsfritt i 1953. I 1960 ble Skogstad nedlagt og solgt, og i 1969 var Dalstua så nedslitt at formannskapet vedtok nedleggelse.

Fødestuer og barselpleie

Jordmorforeningen ba i 1911 om at Kvinnerådet skulle arbeide for å få en fødestue i byen. Riktignok hadde Drammen et sykehus, men her var det ingen fødestue. Nå skulle sykehuset utvides, og da kunne man kanskje få passet inn en avdeling for fødende. Hjemmefødsel var ikke bare enkelt, med trangboddhet, dårlig hygiene og små inntekter, slik at man kviet seg for å tilkalle jordmor. Det ble sendt en anmodning til formannskapet, som sendte den videre til sykehuskomiteen. Sykehuset tillot da at både gifte og ugifte mødre kunne komme dit og få hjelp av sin egen jordmor, til en pris av kr 2 pr døgn. En egen fødeavdeling fikk sykehuset først i 1934.

Drammen Kvinneråd var fremdeles ikke fornøyd med barselpleien i byen, og i 1916 opprettet rådet en komite som skulle arbeide for å få et kommunalt fødehjem i Drammen. Den kjente aktivisten Katti Anker Møller hadde tatt initiativ til en utstilling om barselpleie i Christiania, og denne utstillingen hentet Kvinnerådet til Drammen. Anker Møller kom til åpningen i Avholdsfolkets hus og holdt et foredrag ved åpningen. Samtlige leger og jordmødre i byen var invitert, i tillegg til politikerne. Utstillingen innbrakte en del penger, og sammen med private gaver ble et større beløp satt av til et fond som skulle brukes til et kommunalt fødehjem.

Dessverre gikk det mer enn 20 år før det kom fortgang i denne saken. Noe kommunalt fødehjem ble det ikke. Drammen Arbeiderkvinneforening hadde i mellomtiden bevilget 1200 kr til et mødrehygienekontor, og Kvinnerådet dannet en komite for et Mødrefond, med statutter som Arbeiderkvinnene hadde utarbeidet. Det ble lagt en finansieringsplan, og så sent som i 1971 ble det delt ut beløp som støtte til mødre i vanskeligheter.

Offentlige toaletter

Er det noe for Kvinnerådet, tenker du kanskje – ja, så absolutt! I hele kommunen satt det så å si bare menn, og de skjønte ikke behovet. Det ble en lang ørkenvandring før målet ble nådd. På oppfordring fra Kvinnerådet bevilget bystyret en sum til oppføring av et «toalethus» ved Bragernes kai, i 1909. Men så skjedde det ingenting. Kvinnerådet purret og purret. I 1912 hadde man hørt et rykte om at det skulle bygges et underjordisk toalett på Bragernes torg. I 1913 bevilget bystyret en sum til, men fremdeles ble det ikke bygget noe toalett. RoD har tatt kontakt med Byarkivet, og her finnes det flere tegninger. Et forslag datert 1917 ser ut til å stemme med det som etter hvert ble bygget, men akkurat når det sto ferdig, vet man ikke. Men i 1925 var toalettene på plass.

Arbeidskomite

Da første verdenskrig var et faktum i 1914, steg arbeidsledigheten, naturlig nok. Det var fagforeningene som leverte statistikken over ledige, og den omfattet bare menn. Kvinnerådet gikk ut fra at det også var mange kvinner som var blitt ledige og dermed uten inntekter, og de satte i gang et større arbeid for å sette flest mulig kvinner i stand til å forsørge seg selv. Det ble opprettet en arbeidskomite, og kvinner ble oppfordret til å melde seg. Det ble arrangert kurs i matstell, søm og annet håndarbeid, samt produksjon av julepynt av spon og andre materialer. Søknad til formannskapet om å få låne skolekjøkken til matstellkurset ble dessverre avslått, og komiteen slo dette stort opp i byens aviser. Selv om husstellærere stilte opp frivillig, måtte matstellkurset avlyses.

11 elever deltok på det første kurset, som var på 3 dager à 4 timer. Sømkurset omfattet både brodering og søm av skjorter, som Forsvaret kjøpte. 30 kvinner var i gang med søm, og i november kunne man sende 100 skjorter og 50 busseruller i ull til Forsvaret. I desember klippet man 70 skjorter som 17 kvinner sydde ferdig hjemme og solgte til komiteen, som solgte dem videre. En av de viktigste samarbeidspartnere i byens næringsliv var broderiforretningen SALLY og innehaveren Olga Bjørnstad. Her ble håndarbeidsprodukter og julepynt stilt ut og solgt. I desember 1914 var det stor utstilling i butikken, med juletre pyntet med kvinnenes produkter, og en rivende avsetning. Ved nyttår oversendte man 630 skjorter samt splittflagg og karanteneflagg til Sanitetsforvalteren i Forsvaret.

I april 1915 ble arbeidskomiteen nedlagt. Da hadde man beskjeftiget 70 kvinner og produsert 2.600 skjorter og 272 par strømper.  Statens arbeidsledighetskomite v/lederen, Betzy Kjelsberg, takket for innsatsen. Det var et lite overskudd ved nedleggelsen, og dette ble delt ut til jul, i porsjoner på 10 og 5 kroner, til 18 søkere. Arbeidskomiteens protokoll var lenge ansett som tapt, men den dukket opp igjen midt på 1970-tallet og er nå en del av Kvinnerådets arkiv.

Tannklinikk for barn

Før andre verdenskrig og senere fluortablettenes tid var barns tenner i dårlig forfatning. Mange spedbarn fikk en sukkertopp å suge på, sukker ble brukt som pålegg på brødskiva, og vi har alle hørt om de som fikk kunstige tenner i konfirmasjonspresang. Drammen Kvinneråd fikk opprettet en tannklinikk for barn i 1909. Her var det gratis å trekke ødelagte tenner. Dersom en tann kunne reddes, betalte man bare for materialene som gikk med. Tiltaket ble finansiert bl.a. av Samlaget (datidens Vinmonopol), av kommunen og av Drammen Sparebank. Tannleger fra Drammen Tannlegeforening stilte opp som frivillige. Tiggerbrevene fra rådets leder, Betzy Kjelsberg, til disse institusjonene, kan leses i arkivet.

Valg

En del av Kvinnerådets program var å utvide kvinners kjennskap til og ansvar for samfunnsspørsmål. Siden 1916 holdt Kvinnerådet møter foran hvert valg med informasjon om partiprogrammet fra samtlige partier. Det ble også opprettet valgkontor, hvor kvinnelige velgere kunne få praktisk veiledning. I 1925 sendte Kvinnerådet en henstilling til Valgstyret om å få flere kvinner inn i de kommunale komiteene uansett parti. Egne kvinnelister har også vært diskutert, men slike forslag har falt.

Viktige saker ellers

Andre saker som Kvinnerådet tok opp og arbeidet med var f.eks. lønnsspørsmålet, dvs lik lønn for likt arbeid, sedelighetssaker, dvs. prostitusjonen i byen, ansettelse av en kvinnelig politibetjent, seksuallære og økonomi som fag i skolen, lavere priser på Drammen kommunale bad, opprettelse av folkebibliotek, barnearbeid, lekeplass for barn på Høytorget, egne forestillinger for barn i teatret (1927), husmorvikarer (1946), boligforholdene i byen (1907), m.m.m.

Siste år

Kampen for kvinners rettigheter ble drevet av mange organisasjoner, men oppover på 1960- og 70-tallet ble det mer og mer tydelig at man var uenige, ikke om målet, men om metoder og midler – dvs politisk uenighet. Stridighetene på 70-tallet dreide seg bl.a. om abortloven. Kvinneforkjemperne delte seg politisk; et par år var det to 8. mars-tog i hovedstaden. Avisene syntes det var merkelig at kvinnene ikke var enige, men kvinnene svarte at de hadde like stor rett som mennene til å være uenige.

Både NKN og DK merket dette. Organisasjoner betalte ikke kontingent eller meldte seg ut, og det ble vanskelig å besette styreverv. På DK’s årsmøte i 1974 ble spørsmålet om nedleggelse luftet. Da var økonomien svak. Man diskuterte muligheten for å holde et lotteri, men dette ble nedstemt fordi mange av medlemsorganisasjonene levde av lotterivirksomhet, og man ville ikke «tråkke i medlemmenes bed», som det står i protokollen. Man sendte spørsmålet videre til medlemsorganisasjonene, men protokollene viser ikke hva som ble svaret. Spørsmålet ble utsatt flere ganger. En av sakene som kvinneorganisasjonene da jobbet med, var krav om barselpenger til kvinner som ikke var i lønnet arbeid.

DK feiret sitt 75-års jubileum i 1978. Ikke lenge etter ble rådet oppløst. Protokollene nevner ikke dette, slik at noen nøyaktig dato har vi ikke. Men protokoller og annet arkivmateriale ble deponert i Drammens Museum i 1980.

I 1976 omfattet NKN 55 organisasjoner med totalt nesten 500.000 medlemmer. Rådet ble oppløst 1. januar 1990. RoD har forsøkt å finne ut om ICW fremdeles er i virksomhet, men deres hjemmeside har ikke vært oppdatert siden 2023.

Her i Norge har vi nå organisasjonen FOKUS, Forum for Kvinner i Utviklingsland, som ble stiftet i 1995. Den er også en paraplyorganisasjon med 45 medlemsorganisasjoner.

Tillegg:

Foreninger som har vært medlemmer i Drammen Kvinneråd i kortere eller lengre tid:

Drammen Kvindelige Tjenerstandsforening, Drammen Håndverkerforenings Dameklub, Selververvende Kvinders Klub, Drammen og Omegns Arbeiderpartis Husmorlag, Høyrekvinners Klubb i Lier, Støttelaget for åndssvake, Øvre Bragernes Husmorlag, Fjellheim Husmorlag, Kvinneligaen for Fred og Frihet.

I 1971 var følgende foreninger medlemmer i Drammen Kvinneråd:

Drammen og Omegn Husmorlag, Drammen Sanitetsforening, Strømsgodset Husmorlag, Høyrekvinners Klubb, Drammen Kvinnesaksforening, Strømsgodset Sanitetsforening, Konnerud Sanitetsforening, Drammen Lotteforening, Drammen Blindesaksforening, Drammen Kvindelige Handelsstand, Yrkeskvinners Klubb, Drammen Lærerinnelag, Poliomyelittforeningen i Drammen og Omegn, Vanføreforeningen Solstrålen.