Et blikk på Drammens politi og vekterkorps før 1866

Drammens politi var for det meste underlagt Magistraten på 1800-tallet. Byarkivet oppbevarer derfor dokumentasjon tilknyttet driften av denne etaten. I tillegg til Magistratsarkivet kan vi spore utviklingen av politiet gjennom bystyrets saker og vedtak fra 1850-tallet og utover. Her kan vi se at bevilgningene til politiet skjøt fart etter bybrannen i 1866, noe som er veldig forståelig med tanke på hvordan en slik traumatisk hendelse setter behov i skarpt relieff. Det gjorde meg nysgjerrig på tiden før 1866. Hvordan utviklet ordensmyndigheten seg fra 1700-tallet og frem til bybrannen? Denne artikkelen skal se nærmere på datidens politi, hvilke samfunnsmessige endringer som påvirket utviklingen av politistyrken, og på drammensernes holdninger til ordensmyndigheten.

Av Hanna Eirin Bjornes Glasgow

Vekterkorps og politi

Før Drammen fikk en politistyrke var det et vekterkorps som skulle sørge for ro og orden i kjøpstedene Bragernes og Strømsø. Vekterkorpset bestod av et mindre antall menn som ut ifra sin arbeidsinnsats, eller mangel på dette, ga vekterkorpset et fargerikt rykte. Oppgavene til vekterkorpset bestod av å patruljere gatene, sikre vannpostene og varsle ved en eventuell brann. Gatene i kjøpstedene var kjent for å være utrygge på kveldstid, og befolkningen var til en stor grad overlatt til seg selv. Det er flere beskrivelser fra 1700-tallets Drammen av hendelser der vekterkorpset ikke var til stede, til tross for at de ble tilkalt eller skulle ha holdt vakt. En vanlig scene var at vekterne sovnet på post eller ble funnet beruset i arbeidstiden. De lokale myndighetene håndterte slike utskeielser med unødvendig tålmodighet, ifølge flere drammensere. Etter et par hendelser ble en vekter dømt til å bære «den spanske kappe», altså en tom tønne med stropper over skuldrene. Det var flere tilfeller der en vekter har blitt pålagt «den spanske kappe» opp til femten ganger før han ble sagt opp.¹

Av de to kjøpstedene var det Strømsø som ut ifra skildringer virker som den mest urolige. Noe av grunnen til dette var havnen som brakte inn en sirkulasjon av handel, og dermed også sjømenn. En annen stor utfordring for vekterkorpset var bønder på reise inn til kjøpstedene for forskjellige ærender, og som endte opp i fylleslagsmål. Dette gjorde kjøpstedene utrygge og urolige, og vekterkorpset maktet ikke å håndtere samfunnsoppdraget sitt. På grunn av dette utviklet vekterkorpset et dårlig rykte, og det begynte å spre seg et ønske om en mer effektiv ordensmyndighet.

Også borgerbevæpningen kunne settes inn ved spesielle anledninger; som ved brann eller uro i byen. Dette var ikke en utstrekning av vekterkorpset eller politiet, men en egen enhet. Borgerbevæpningen, senere omorganisert til Drammens Kongelige Ridende Borgergarde i 1815, bestod av to kompanier, Bragernes og Strømsø. Det ligger i ordet «borgere» hvem som tjenestegjorde i kompaniene, og det var et klart klasseskille mellom borgerne av byen og de lavtlønnede vekterne i vekterkorpset. Det er fristende å anta at dette bidro til vekterkorpsets fargerike rykte og mangelfulle tillit hos befolkningen.    

I 1813 fikk byen sitt første politikorps. Etableringen av politistyrken markerte en klar endring i politikken rundt byens ro og orden, og samsvarte med øvrige endringer som ble innført med sammenslåingen av kjøpstedene Strømsø og Bragernes til Drammen by i 1811. Likevel skapte det ikke store endringer rent praktisk for de andre myndighetene: vekterkorpset fortsatte å eksistere, og jobbet ved siden av den lille politistyrken helt til det ble avviklet i 1872.

Dannelsen av politistyrken var resultatet av misnøyen med vekterkorpset, men den største endringen den medførte var debatten rundt avlønningen av politiet i Drammen. Vektekorpset hadde vært avlønnet av de lokale myndighetene, mens politistyrken ikke hadde fått en like klar beslutning i forhold til midler. Den opprinnelige planen var at både lokale myndigheter og staten skulle samarbeide om midlene. Fra statens side skulle politistyrken avlønnes gjennom brennevinsavgiften, men på grunn av statens pengemangel i 1820 og 1830 årene, insisterte staten på at pengene heller skulle betales inn i statskassen. Dette resulterte i gnisninger mellom borgerforsamlingen i Drammen og staten, og flere ganger nektet de lokale myndighetene å bidra med sin del av midlene.

Drammen ble ikke en tryggere by etter etableringen av en politistyrke. Den ene grunnen til dette er at debatten rundt politiets avlønning skadet politiets autoritet som ordensmyndighet i byen. Om det var staten eller om det var lokale myndigheter som betalte lønningene til politiet, hadde en viss innvirkning på ordenshevingen for vanlige drammensere, som var vant til et vekterkorps som fikk sin lønn og autoritet fra lokale myndigheter. Ikke minst hadde det faktum at staten nektet å bidra med en sin del av midlene, gjort at politistyrken gikk for halv motor, og dermed mistet tillit i befolkningen. Den andre grunnen til at Drammen ikke ble tryggere var størrelsen på politistyrken. Den opprinnelige styrken bestod av kun én politifullmektig og to betjenter.² I 1815 ble styrken utvidet til fire betjenter, og politifullmektigens stilling ble endret til politimester. Det er derfor ikke rart at en liten politistyrke, med mangelfull tillit i befolkningen, ikke fikk utført sitt samfunnsoppdrag på en hensiktsmessig måte.

Hetting og Høiland – to nevneverdige hendelser

Det lille av tillit vekterkorpset fortsatt hadde gikk til slutt opp i flammer, bokstavelig talt. Natt til 9. april 1827 brant Kongsberg Magasin på Strømsø ned, mens vekteren som skulle ha patruljert i området nok en gang lå døddrukken et helt annet sted. Akkurat denne natten hadde han blitt skjenket av magasinforvalter Hetting. Senere viste det seg at det var Hetting som tente på magasinet, noe han senere ble dømt for i Høyesterett, med begrunnelsen «svikaktig omgang med magasinkornet».³ En bølge av misnøye skylte over ordensmyndighetene i Drammen. Brannen i Kongsberg Magasin illustrerte godt hvordan arbeidet som ble gjort kom til kort, og bekreftet den negative stereotypen om den berusede vekteren som forsømmet jobben sin.

En annen hendelse som også bør nevnes er arrestasjonen av den kjente tyven Ole Høiland. I 1839 rømte Høiland fra Akershus og var Norges mest ettersøkte fange i flere år. Den 31. august 1842 ble Høiland arrestert på en gård på Konnerud og fraktet av politiet til rådhusarresten i Drammen sentrum. Alt dette skjedde foran en betydelig folkemengde, og to ganger ble Høiland vist for folkemengden foran rådhuset. Formålet med dette var at flere skulle kunne kjenne ham igjen dersom han rømte på nytt, men det viste seg at det var flere beundrere enn motstandere i folkemengden. De som hadde angitt Høiland måtte etter hvert ha politibeskyttelse! Blant borgerskapet var det sjokk og vantro over at Høiland hadde skapt så mye begeistring; noe som vitner om avstanden mellom borgerskapet og arbeiderklassen. Det illustrerer også det til tider upopulære samfunnsoppdraget til politiet.⁴

Urbanisering og arbeiderbevegelse

Den økonomiske situasjonen hadde bedret seg generelt i Norge utover 1840-årene, og det var dermed lettere å utvide budsjettet til politiet. Og dette i grevens tid. Industrialiseringen og urbaniseringen forandret bybildet, og skapte flere utfordringer for politiet. Vi har ingen offisiell statistikk, men det er grunn til å tro at småkriminaliteten økte i Drammen fra 1830-tallet og utover. Fyll, slagsmål og tyverier har alltid funnet sted, men intensiteten og alvorlighetsgraden økte i takt med at det ble trangere og trangere om plassen i Drammens nye forsteder. På 1840-tallet kan man spore urolighetene tilbake til to forskjellige kriminelle bander, samt arbeidsløshet på grunn av de trange tidene i bergverksvirksomheten i Buskerud. Kommunen prøvde å løse problemene ved å øke bevilgningene til fattigvesenet, suppekjøkkenet, øke belysningen i gatene, og ikke minst ansette 22 nye vektere og øke patruljeringen av Borgerbevæpningen på begge sider av elven.⁵  Det var et klart klasseskille mellom borgerskapet og den voksende arbeiderklassen. Politiet var på mange måter del av det nedre skillet av borgerskapet og hadde en viss sosial avstand til arbeiderklassen, men var likevel ikke fullverdige medlemmer av borgerskapet. Det var vanskelig for politimesteren å få medhold i forskjellige ønsker, og det var først etter flere hendelser som endret samfunnet, at ønsket om flere politibetjenter og høyere lønn ble ettergitt.⁶

Året 1847 var et av de mest urolige årene i Drammen. Kornprisene steg voldsomt i hele Europa på grunn av dårlige avlinger året før, og med dette steg prisene generelt. Naturlig nok ble dette en kilde til misnøye og nød i den fattige delen av befolkningen, og ryktene spredte seg om at kjøpmennene i byen holdt tilbake en del av kornlagrene sine, for å tjene mest mulig på prisstigningen. En politiundersøkelse viste at dette bare var rykter, og at kornimportørene hadde samarbeidet om å importere mest mulig korn og selge det til normal pris. Dette hadde liten effekt. Uroen spredte seg enda mer i byen. Den 17. mai 1847 eksploderte det, da store folkemengder samlet seg for å se på kapproing på elven. Det utviklet seg til muntlig håndgemeng med politiet, etterfulgt av piping og steinkasting mot Børsen og Rødsalen, der mange borgerlige hadde samlet seg til dans. Politiet arresterte de mest ivrige bråkmakerne. En amper folkemengde samlet seg deretter utenfor rådhuset 18. mai og krevde at de som ble arrestert kvelden før skulle slippes fri. Drammenspolitiet var fremdeles en liten styrke, og sammen med vekterkorpset klarte de ikke bevare roen i byen. Borgerkorpset, eller borgerbevæpningen, ble derfor tilkalt, og slo ring rundt rådhuset. Med ladde geværer rettet mot seg, ble folkemengden forelagt opprørsloven og informert om at geværene ville bli avfyrt, dersom de prøvde å storme rådhusarresten. Folkemengden spredte seg dermed umiddelbart og forsvant fra stedet. Denne episoden skulle senere bli kjent som «Brødkrigen».⁷

Innen 1848 var to tredjedeler av Drammens befolkning arbeidere. I dårlige tider skjedde masseoppsigelser, som skapte stor nød og dermed også uro. Arbeiderne jobbet gjerne femten timer hver dag, uten et sosialt sikkerhetsnett rundt seg. De kunne bli sagt opp på dagen, de hadde ikke rett på sykelønn eller ferie, og i tillegg var barnearbeid vanlig. Med den tiltakende urbaniseringen økte trykket rundt disse problemstillingene, og en ny type fattigdom blant arbeidere oppsto. Antallet arbeidere økte i takt med utviklingen av industrien, og det var alltid flere som så etter arbeid, enn det var jobber. Arbeidsgiverne hadde derfor sterke kort på hendene. Dette ble utfordret ved dannelsen av Drammens Arbeiderforening i 1848 av Marcus Thrane – Norges første fagbevegelse. Vi finner beskrivelser av hvor redde en del arbeidere var for politiet i møte med organiseringen av arbeiderbevegelsen. Det er interessant å spekulere i hvorvidt politiets myndighet og samfunnsoppdrag hadde noe med denne frykten å gjøre. Ut ifra ryktet til politiet generelt, som en liten, overarbeidet og lavlønnet styrke, er det fristende å tenke at den større frykten var for arbeidsgiverne. Hvis en arbeider kom på kanten av loven eller politiet, kunne dette komme arbeidsgiverne for øre, og arbeideren kunne miste levebrødet på et øyeblikk.

Mot slutten av 1840-tallet skjedde det mye spennende politisk. Marcus Thrane fulgte med på både februarrevolusjonen og arbeiderbevegelsen ute i Europa, og ble grepet av nøden han så etter masseoppsigelsene på Modum da Blaafarveværket la om driften i 1847. Thrane flyttet til Drammen, og gjennom innlegg, taler og øvrig politisk agitasjon vokste arbeiderbevegelsen i stor fart i årene frem mot 1850. Ved å organisere seg rundt sentrale kampsaker som allmenn stemmerett for menn, ytringsfrihet og sosiale reformer for å motvirke fattigdom, ble arbeiderne sterkere i møte med arbeidsgiverne.⁸ Denne politiske aktiviteten førte imidlertid ikke til en bedring for arbeidere på flere tiår, da aktiviteten ble slått hardt ned på av borgerskapet. I tillegg utviklet det seg etter hvert en frykt for uro, også i lokalpolitikken i Drammen. Politiets samfunnsoppgave ble naturlig nok farget av den politiske frykten. Blant annet var politimester Blom en av initiativtagerne til å stifte en ny versjon av Drammens Arbeiderforening i 1868. Hensikten var å adressere flere av manglene som Thranebevegelsen hadde belyst, men deltagelsen av reelle arbeidere i slike foreninger var liten.⁹

Med dette har vi kommet til sluttpunktet for denne artikkelen: bybrannen på Bragernes i 1866. Det hadde vært mindre branner på begge sider av elven tidligere, men brannen i 1866 har blitt stående igjen som den mest ødeleggende. I løpet av kort tid lå store deler av Bragernes i aske. Verdiene som gikk tapt var bedrifter og bebyggelse som hadde blitt bygget opp over lang tid, og mye av den positive økonomiske veksten fra 1850-årene gikk tapt i flammehavet.¹⁰ Denne brutale omveltningen ga samtidig liv til begynnelsen av det moderne Drammen. Vi ser et klart skille i Drammens historie mellom før og etter brannen i 1866. Det måtte endringer til for å forhindre lignende katastrofer, og kommunens administrasjon og rutiner ble gått gjennom med lupe. Brannvesenet fikk et løft, politiet ble utvidet og vekterkorpset oppløst i 1872. Noen år senere, i 1881, ble til slutt også borgerbevæpningen avskaffet, og politiet stod igjen alene som den eneste ordensmyndigheten. Tanken bak var at byen skulle ha en mer profesjonell og effektiv ordensmyndighet.

Oppsummering

I arkivene etter bystyret, ser vi hvordan bevilgningene til politiet økte i rykk og napp i takt med økonomien og på grunn av uro i byen. Noen hendelser før bybrannen i 1866 påvirket politikken rundt politiets utvikling og formet samfunnsoppdraget til ordensmyndigheten. Her må det nevnes at urbanisering og industrialisering fra 1830 og utover, samt den gryende fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen på 1840 og 1850-tallet. I årene 1800-1866 forandret den offentlige etaten seg fra et lite vekterkorps til å bli forløperen til en moderne politistyrke. Politiet besto verken av medlemmer fra borgerskapet eller av arbeidere, men tilhørte en type middelklasse av borgerlige arbeidere. De var generelt lavlønnede og overarbeidet, og utførte til tider et upopulært samfunnsoppdrag i en by som ble større og større. For å forstå både utviklingen av politistyrken og samfunnsoppdraget til denne etaten, må man se på både den økonomiske og den politiske konteksten rundt. Det er slående hvilken utvikling som fant sted og i hvilken rekordfart Drammen vokste mot midten av 1800-tallet. Det er uten tvil urbaniseringen og industrialiseringen som er roten til både den økonomiske veksten og den politiske vekkelsen i arbeiderklassen, som formet både utviklingen og samfunnsoppdraget til Drammenspolitiet før omorganiseringen etter bybrannen i 1866.