Hvorfor heter bydelen Bragernes?

De har ferdes her og bodd her i tusener av år, de gamle nordmennene. Noen generasjoner skapte kunst i stein som vi fortsatt gleder oss over, men de fleste er borte i alle betydninger av ordet. Bare noen få har arkeologene funnet spor av.
Noen har også etterlatt små glimt av språk da de satte navn på omgivelsene sine. På nordsiden av elva mellom grensene til Lier og den gamle grensa til Eiker har vi f.eks. 13 gårdsnavn fra Strøtvet til Kjøsterud. Før vi ser litt nærmere på noen av disse gårdene må vi etablere det landskapet der gårdene ble lagt.

Av Torkild Alsvik

Mye av dagens Drammen lå under vann for 1000 år siden. Da de grov ut tomta til museet på Marienlyst, fant de blåskjell fra vikingtiden. Da er vi midt i den bukta som ga opphavet til gårdsnavnet Danvik. Strømsø fantes ikke, og heller ikke Brakerøya – for ikke å snakke om Holmen.

Elva har alltid vært sjefen i dalen vår – etter at isen smeltet bort. Mens isen i tusener av år trykket dalen vår langt ned under havnivå, ble mye av landskapet skapt. Under vannet la isen fra seg flere voller av stein, grus, sand, fin silt og (kvikk-)leire. Den største vollen her i byen er morenen som skaper Liersund, men større morener ligger både i Mjøndalen og Svelvik.

Mens morenene lå under vann grodde det tang, tare og skjell på dem, og fisk, sel og hval vokste opp og levde der. Da morenene steg opp av havet var overflaten blandet med organiske avleiringer. Dette var jord som var lett å dyrke for steinaldermenneskene med enkle redskaper, og jorda var naturlig drenert. Leira var tyngre og våtere å dyrke.

Plasser til å bo på

Sammen med moreneryggen er det ett sted i byen som tidlig ble egnet til fast bosetting.

Om vi vandrer Rådhusgata fra rådhuset og østover, ser vi at gata stiger langsomt, bare litt bråere ved det gamle tinghuset. Thornegata fortsetter stigningen til den plutselig brekker nedover ved den gamle kirkegården og mot Prins Oscars gate. Det landet vi nå har gått over har en gang dannet et platå og et nes ut i elva. Dette neset sendte elva over mot Rundtom, så Tangenrenna ikke sandet igjen. På dette tørre platået kunne det ligge en gård.

Hadde vi i vikingtiden i stedet gått vestover fra rådhuset eller fra utløpet av Kloptjernbekken, så hadde vi måttet vasse i myr og kratt et langt stykke. Vi måtte forbi Gamle kirkeplass og helt til parken før det ble noenlunde tørt igjen. Dette var «Store myr».

Denne topografien vi har skissert for Bragernes, gir oss tre steder der det er mulig å bygge en gård: på Strøm-morenen ved Liersund, på platået nede ved Losjeplassen og inne ved foten av åsen.

Navn

Både Tord Pedersen i bind 1 av Drammens-historien og Rolf Fladby i bind 1 av Liers historie, tar for seg gård etter gård nedover Bragernes. Tord Pedersen har ikke mednavnene på Åssiden, men begge forfatterne gjengir Oluf Ryghs tolkninger av gårdsnavnene. I Liers historie kan Rolf Fladby også bygge på Magnus Olsens arbeid om alderen på gårdsnavnene, så han anslår også når de enkelte gårdene er ryddet.

Nå har nok arbeidet med gårdshistorien her i landet utviklet seg siden 50-tallet. Generelt regner man nå gårdene for å være noe eldre, og jeg tror to av gårdene på Bragernes er eldre enn Fladby mener. Det er Strøm fyrir austan
Lidasundi (Hamborgstrøm) og Tveitar.

Strøm

De gårdene som har enkle usammensatte naturnavn er ofte blant de eldste. Strøm er et slikt navn. I distriktet finner vi også Nes (sentralgården i Nesbygda i Svelvik), Eik i Lier og ved Nordbykollen, Egge i Lier osv. Jeg har lenge forestilt meg at (Smithe-)strøm må være den eldste innenfor byen. (Hamborg-)strøm hadde vel ikke et like stort område å bre seg på som søstergården på sørsiden. Dette forklarer kanskje hvorfor den muligens er yngre av de to.

Langs fjellet

Tord Pedersen peker på noe som er typisk for de gamle gårdene i Drammen. De ligger ikke nede ved elva, men inne langs åsen. Landet langs elva var ikke tørt og var utsatt for flom. Det var store myr, og på Åssiden forteller navnet Myre at det var vått også der.

Jeg tror at en av eldste gårdene blant de som lå langs fjellfoten er Tveitar – eller Tvedt, om man vil. Den lå i området der Bragernes kirke ligger i dag. Falk og Torps Etymologisk ordbok forklarer ordet tveit med «gresplet mellom skov og klipper, rydning». Klipper kan peke på både steiner og på større fjell. Begge deler må kunne passe i Tveitars tilfelle.

I Liers historie skriver Rolf Fladby at både Tveitar og Strøtvet (= tvedt ved stryket) er ryddet i vikingtiden. Navnet –tvet finner vi også i Hotvet (= det høye tvedt), som skal ha vært ryddet i tidlig kristen tid, altså litt etter vikingtiden. Navnet på begge disse gårdene har fått en forstavelse som skiller dem fra den opprinnelige Tveitar. Da mener jeg at begge disse må være yngre enn den første Tveitar, ikke samtidig.

Rolf Fladby antyder at begge to kan være skilt ut fra Tveitar. Det er selvsagt mulig, og det understreker at de er yngre enn Tveitar.

Tveitar må ha blitt en stor gård. Bragernes-åsen var slåtte- og beiteland for gården. På 1700-tallet het åsen fortsatt «Tveterfjell». Gården skal ha hatt «vannvei» ned til elva langs Kloptjernbekken. Jordene på Sommerfryd må altså ha hørt til Tveitar. Den gamle kirken på Bragernes skal dessuten være bygget på Tveitars grunn, så Tveitar eide det meste av Store myr. Senest på 1400-tallet var gården blitt delt i tre gårder, som alle lå under åsen.

Utover i middelalderen betalte Tveitargårdene landskyld til flere eiere, bl a. Frogner kirke og et par hospitaler i Tønsberg. Noen parter i de tre Tveitargårdene ble innlemmet i Peder Hanssen Litles Nesøygodset.

Brakar

Rolf Fladby anslår at Brakar ble ryddet i eldre jernalder – altså før Kristi fødsel. Tolkningen av navnet er usikker, men på vestnorsk heter einerbusken for brake. Da blir i tilfelle dette gårdsnavnet en parallell til Eik osv, bare brukt i flertall.

Om gården er fra eldre jernalder, ble navnet skapt da de snakket urnordisk i hele Norden. Dette spiller imidlertid ingen rolle, for overgangen fra urnordisk til gammalnorsk endret ikke stammen i ordet, den bare fjernet noen endelser.

Brakar må ha ligget på den forhøyningen i landskapet som vi fant da vi vandret østover Rådhusgata og Thornegata. Gårdens vannvei skal ha blitt til Gjetergata. Gården var stor, den hadde jorder helt til Nøstebekken og var så stor at eieren tilhørte Liers «bondeadel». Tord Pedersen forteller om en far og en sønn mellom 1376 og 1421. De het Torstein Alfssøn og selvsagt Alf Torsteinssøn. Alltid når biskopen kom på visitt til Lier, var Torstein Alfssøn i følget hans. Sønnen var også ansett og omgikkes de adelige godsherrene på Eiker. Både far og sønn på Brakar eide strøgods (deler av gårder) i distriktet, bl a. på Stoppen og Lian. Vi vet ikke når det skjedde, men hundre år seinere var trolig gården blitt en del av Peder Hanssen Litles Nesøygodset.

Fram til 1650 hadde disse to store gårdene nord for elva nokså ulik skjebner. Tveitar ble delt opp og delvis leilendingsjord for kirkelige institusjoner. Brakar derimot var sentrum i et lite bondegods.

Men i 1650 ble begge gårdene slettet av matrikkelen. Det var reist så mange hus – store og små – på gårdenes grunn at de var blitt deler av byen, og borgerne drev sitt byjordbruk på det som hadde vært jorder.

Navnet Tveitar er glemt i dag, men navnet Brakar er bevart på grunn av neset og øya som hørte til gården.

Veien til og fra

Om vi går tilbake til tidlig middelalder på 1000-tallet, kan vi spørre hvordan gårdene hadde kontakt med hverandre og omverdenen.

Vi har hørt om saltkoking ute ved Berger, og trafikken dit må ha gått på fjorden – tømmer utover og salt, som er nokså tungt, inn fjorden i båt.

Men hvilken vei tok de til Frogner kirke fra Myre, Øren, Strøm, Tveitar osv.? De fra sørsida måtte i båt, og de kom enten over Liersund eller Nedre Sund. Fra Liersund tok de sannsynligvis veien over skogen forbi Årkvisla. De som kom over Nedre Sund fikk følge fra Lajord, Tveitar og Brakar. Veien deres gikk på tørt land i åssiden, og den heter i dag Bergstien.

Fem-seks hundre år seinere var det kommet en ny vei som mer eller mindre fulgte elvebredden. Da biskop Jens Nilssøn skulle på visitas i Buskerud i juli 1594, red følget hans sørover fra Frogner prestegård og ned til Nøste hvor de kunne se over til ladestedet Kobbervik. Her dreide de vestover og red gjennom Bragerhagen til Bragernes, som ligger straks ovenfor Kobbervik. Derfra passerte de først Lajord og deretter Strøm og Landfall før de kom til Vinnes, som var første gård på Eiker. Veien videre gikk forbi Hokksund til Modum.

Den nye veien rundet Bragerneset og gikk nokså direkte til Strøm. Landet må altså ha hevet seg så mye at Store myr holdt på å bli tørr – kanskje hjulpet av mye grøfting. Tretti år seinere kunne borgerne også bygge den første kirken nede ved elva. Og det var denne veien som Christian IV omtrent samtidig med kirkebyggingen bestemte skulle bli en del av Sølvveien fra de nye sølvgruvene i Sandsvær.

Vi skal også merke oss at veien passerte Bragerneset, dvs. strandkanten på det høydedraget vi fant da vi vandret bortover Rådhusgata og Thornegata. På dette neset til Brakar hadde det oppstått en landingsplass, hvor vi vet at det lå et skip allerede i 1396.

Hanseater, hollendere og dansker

Den lengste versjonen av legenden om St Hallvard forteller at han reiste på handelsferd til Gotland. Det var altså ikke bare sjørøvere som reiste ut Drammensfjorden i vikingtiden. Etter vikingtiden fortsatte norsk handel med utlandet å vokse inntil hanseatene tvang kongene til å gi dem rettigheter langs norskekysten. Tørrfisken i Bergen var viktigst, men handelsmenn fra Rostock handlet med både bønder og byfolk på Østlandet. De var sikkert både i Lier, Svelvik og Drammen også.

På 1500-tallet fikk de konkurranse av hollendere, som kom hit først og fremst for å kjøpe trelast. I et forsøk på å beholde overtaket i handelen drev hanseatene noen år regulær kapring av hollandske trelastskuter langs kysten vår, og i juli 1533 gjorde de en razzia inne på havna i Kobbervik. De tok med seg ni ferdiglastete hollenderskip.

Hanseatene lyktes ikke; Nederland ble den nye store sjømakten. De trengte gran til å bygge diker, og tømmer til å bygge skip, hus og snekre møbler. Det er bevart tollregnskaper fra Drammen for årene 1528 og 1529. Hvert av disse årene var det 50 skip som betalte toll til fogden. Unge mennesker fra Drammen «seilte med hollenderne», dvs. reiste ut og fikk hyre på hollandske skip.

Hollenderne kom gjerne til Kobbervik i ballast, mens de danske båtene som kom etter trelast, brakte med seg korn, øl, klede, flesk osv. som folk i distriktet trengte. De brukte Brakanes som losseplass, for der ved allmannaveien kom de i kontakt med både bønder fra distriktet og med dem som hadde bosatt seg ved denne markedsplassen.

Fogderi

I 1274 og framover ga Magnus Lagabøter oss Landsloven, Byloven og Hirdskråen fulgte etter. Kongens administrasjon var blitt lovregulert. Kansler, fehirde og sysselmenn var en del av hirden, så landet hadde en utbygd administrasjon. Men svartedauden rammet landet hardt. Omtrent halve befolkningen døde. Hirden gikk i oppløsning, og mange mistet så mye av inntektene fra jordegodset sitt at de selv ble bønder. Mange bønder fikk imidlertid mulighet til å bygsle større gårder.

Etter 1319 hadde landet konger felles med ett eller begge de to nabolandene våre. Kongene skapte en ny administrasjon ved å dele opp landet i len til adelen etter mønster av føydalismen på kontinentet. Noen len var store, andre len var små. Eiker var lenge et eget len, liksom smålenene øst for Oslofjorden. Smålenene på Østlandet sorterte under Akershus slottslen. De store lenene kunne ikke lensmannen/-herren styre alene, så han utnevnte ikke-adelige fogder (også kalt ombudsmann eller tjener) som utførte en stor del av arbeidet. Det var imidlertid ikke alltid lett å kontrollere om fogdene beriket seg på lensherrens eller bøndenes bekostning.

Med det voksende næringslivet på 1500-tallet begynte bøndene å betale skattene med penger i stedet for varer. Varene (f eks. saltet langs Drammensfjorden) måtte lensherren eller fogden få omsatt. Pengene derimot skulle innbetales direkte til kongens kasse og ikke til lensherren, så det ble enda viktigere for kongen å kontrollere fogdene. Dette behovet førte til at fogdene, som hadde vært utpekt av lensherren, ble kongelige embetsmenn. Omtrent samtidig fikk vi kongelig utnevnte tollere og sorenskrivere.

Kildene vi har bevart, forteller ikke helt hva som skjedde ved elva. I begynnelsen av 1520-årene omtales Bragernes som et fogderi som omfatter Eiker skipreide, Lier skipreide, en del av Asker skipreide og et område som lå utenfor den gamle Oslo-sysla. I 1528 gjelder dette Hurum, Modum, Sigdal, Krødsherad og Hallingdal, men disse har i perioder vært forlent for seg selv. I løpet av 1520-årene var altså distriktet vårt blitt en administrativ enhet under Akershus slottslen, og det ble omtalt både som len og som fogderi.

Omkring 1590 skrev Peder Clausson Friis: «Herudi ligger den Viig Koppervick som er en Ladested, oc Bragenæs Fougdegaarden, af huilcken dette Læn kaldis Bragenæs Len, oc dette Prestegield caldis Lier.»

Bragernes

Peder Clausson Friis var neppe i Drammen, men han var vel underrettet. Legg merke til at han bruker den danske formen Bragernes når han nevner både neset, dvs. havna, og fogdegården. Det gamle navnet Brakar er bevart som en slags (dansk) forstavelse foran –nes og –øy for å fortelle hvilket nes, hvilken øy, og hvilken -hage.

Men det bygget som var fogdegård, kjenner vi ikke. Det kan ha vært en gammel representativ stuebygning med tilhørende gjesteloft på en gård under fjellet. Men det ble sikkert etter hvert et moderne hus etter europeisk mote med utkraget andre etasje og blyglassruter beskyttet med skodder. De hadde murte piper og peiser eller jernovner i flere rom. De nye handelshusene i Drammen hadde to tun, en fremgård til representasjon og handel og en bakgård til blant annet husdyra.

Men hvorfor var det Brakar som ble fogdegården? Tveitar hadde omtrent like stor jordvei.

Eierne på Tveitar hadde forstått situasjonen. De delte gården – om det var i to omganger eller om det var tre brødre som delte, vet vi ikke.

Brakar ble fogdegården, avgjorde landskapet. Det var Brakar som strakte seg ut på det tørre neset. Det var der det var mulig å gå tørrskodd i land. Tveitar hadde myr ned til elvebredden. Landet steg riktignok, og myra ble tørrere, men ikke nok, og da var Brakar og Brakarneset etablert som møteplassen mellom land og vann. Plassen på neset ga også fogden oversikt over trafikken opp fjorden og over aktiviteten i Kobbervik. Holmen var for lav til å skygge for utsikten. At det ble Brakar, forteller vel også at gården har tilhørt lensherren, siden han kunne disponere den til sin fogd.

Det var likevel ikke gården Brakar som ga navn til ladestedet og fra 1715 byen Bragernes. Det var havna på neset. Havna med handel, møteplass, arbeidsplasser og allmannaveien som skapte dette stedet for både folk og myndigheter.

Den nye byen fra i 1811 fikk navn etter elva og fjorden og ble Drammen. Bragernes ble navnet på en bydel. Men da denne byen skulle bygge et sentrum, da var det Tveitar som ga jord. Det måtte grøftes og fylles ut, men her kom torget med tårnbygningene. Her kom til slutt kirken, og her kom aksen som går fra ås til ås.

Her er dagens sentrum.