Hytteeierforeningen bygde kjøreveien fra Øren til Landfalltjern 1945 – 1954

Denne beskrivelsen er et utdrag av Drammen Hytteeierforenings historie fra foreningens medlemsblad i 2022-2024 om foreningens store dugnadsinnsats i utbedring og bygging av kjøreveien fra Øren til «Ledningene» og Landfalltjern.

Biler og motorsykler var etter krigen i ferd med å overta transporten fra hest og vogn, og selv om privat bilkjøp var regulert fram til 1960, så var det mange som gjennom sin arbeidsplass disponerte motorisert transport også i fritiden. I vår familie var det «vognmenn» som i overgangsperioden både hadde hest og bil. Jeg kan selv huske at vi gikk eller brukte hest for å dra på skauen på femtitallet. På bildet er vi på vei til hytta med hesten «Osvald», trolig i påsken 1954.

Av Helge Moen

Arvid Moen med hest og barn. Fotograf: Fritz Schandy Olsen (hentet fra nettet).

Med hest og slede kjørte vi både opp Blåsteinsbakkene, Bismerkleiva eller om Sparavollen, alt etter føre og formål. Med vogn måtte vi ta «kjøreveien» om Sparavollen.

Etter hvert som Hytteeierforeningen utbedret kjøreveien ble denne brukt av alle; med privatbil, varebiler, drosjer og lastebiler. Motorsykler ble senere forbudt, etter ungdomsbråk ved tjernet i helgene. Hytteeierforeningen fikk konsesjon til bussdrift mellom Hans Hansens vei og Landfalltjern, et populært tiltak i disse årene før «alle» fikk egen bil. Her er Greens første «buss» som gikk i rute fra Hans Hansens vei til Landfalltjern.

Den første «bussen» til Landfalltjern. Sjåfør: A. Herrmannsfelt

Men «å gå på skauen» var fortsatt viktigste måte å komme seg på hytta. Etterkrigstiden var trolig den mest aktive perioden for mange hyttefolk i Drammensmarka. Og vi hadde et aktivt hytteliv med sosiale foreningsaktiviteter og praktiske tiltak til beste for hytteeiere og andre brukere av marka. Boligmangelen etter krigen gjorde også at hytter ble brukt som boliger i denne perioden. Byggingen av Landfalltjernveien har gitt enkel tilgang til Drammensmarka for hele byens befolkning.

Fotografiene fra denne veibyggingen er ikke datert eller signert, men de fleste antas å være tatt av Sverre Olsen i 1954, samtidig med at han lagde film om veiarbeidet. Teksten er skrevet av Helge Moen, deretter gjennomgått og kontrollert av Jan Ivar Weimoth.

1945 – 1954 Optimismen tilbake, også på skauen

Hytteeierforeningen ble stiftet i 1935, men arbeidet lå nede under krigen.

Generalforsamlingen 7.februar 1946 startet med at formannen sa at «vi var kommet i andre tider og kunne tale fritt igjen. Han henstilte til medlemmene og synge ut om alt de hadde å si …» Tema for diskusjonen ble vakthold ved hyttene, at det var vanskelig å holde møter under krigen, økt medlemskontingent, taksering av utstyret i Ambulansehytta, bok om hyttene i Drammensmarka, utbedring av kjøreveien Øren – Landfalltjern samt valg og gjennomgang av foreningens lover. Nils Selbo ble valgt til ny formann.

Dette var starten på det store veiarbeidet foreningen tar fatt i førti- og femtiårene. Det ble foreslått både å søke bidrag fra Drammen og Lier kommune, samt å be medlemmene om bidrag da «en god vei ville bli billigere kjøring til hyttene». Av de mer kuriøse forslag var at foreningen kunne søke myndighetene om å få utlånt «Landssvikfanger» for opparbeidelse av veien og at medlemmene burde sammenkalles til minst en arbeidsdag på sommeren.

Arbeidet gikk i gang; søknad om tilskudd til utbedring av kjøreveien ble sendt begge kommuner i løpet av våren, og det ble opprettet en veikomité med fem medlemmer. Denne var aktiv i mange år. Komiteen fikk i oppdrag å befare veien og legge den om på de mest hensiktsmessige steder samt sette i gang arbeidet når de nødvendige penger var skaffet til veie. Veikomitéen dro på befaring 25. mai 1946.

«Den gamle kjøreveien fra Øren – til Landfalltjern blev gått innover og man blir enige om å bruke denne mot og foreta enkelte forandringer blant annet skyting av flaberg og fremspring av fjeld som blir iveien».

Allerede 2. juli kunne formannen referere svar fra Lier kommune som bevilget 500 kr til veiutbedringen. Organisering av arbeidet gikk i gang med å skaffe kyndig hjelp til sprenging og tillatelse fra skogeier om nødvendig felling av trær, å skaffe drensrør og låne verktøy. Det var ingen nøling med å sette i gang, første arbeidsdag ble en uke seinere.

Kjøreveien fra Øren til Damfallet («Damefallet») ved Landfalltjern, vist på «Skautrolls» orienteringskart fra 1958, området i målestokk 1:20 000.Veien var i 1952 ferdig kjørbar fram til møtet ved lysløypa der kraftledningene krysser veien og i 1954 videre gjennom «Skyggenes dal» til Damfallet. Utbyggingen i Underlia er ikke påbegynt, veien gikk helt fra Hans Hansens vei. Vi ser også at veiene er tegnet som kjerrevei videre fra Damfallet, altså kjørbar med hest og vogn. Kjerreveien til Landfallhytta gikk over ryggen vest for Damfallet.

Manuelt arbeide med hakke og krafse.

Arbeidsteknikken var enkel og veien bygd opp som grusvei med «stedlige masser». I nedre del av strekningen fra Øren til Sparavollen, var det sand og grus og steinmasser i terrenget som ble brukt direkte i veibyggingen. Det var bare nødvendig med sprenging enkelte steder; «flaberg og knauser». Fra Sparavollen til Landfalltjern krevde terrenget tyngre utstyr og mer fjellsprenging.

Den første dugnadslista 9.juli 1946.

Dugnadslistene:

I arkivet finner vi også dugnadslistene fra veiarbeidet. Tirsdag 9.juli 1946 møtte ti mann til dugnad. Etter hvert arbeidet opptil 30 medlemmer hver uke fram til desember, til sammen 627 dugnadstimer og 234 timer mot betaling. Etter den tids timelønn ser vi at innleid hjelp ble verdsatt til kr 2,50 per time. Vi kan også lese at noen dager stilte Kristian Kristiansen var «med bil» og at Olaf Kristiansen «skaffet verktøi». Videre stilte Guttorm Wold, Haltansen og Kåsin med hest og vogn, etter hvert også flere med hest og vogn. Og politi Andersen stilte en dag med «kraftgraver».

Videre kan vi i protokollen lese kommentarer som:

«Den 27/8 begynte Wold å kjøre leire på veien. Sigurd Pettersen skjøt i dag et godt skudd i Neste sving. Andersen arbeider med god lyst, skjønt han ikke er medlem av foreningen. Ulf Torgersen og Thomas Skjødal arbeidet godt i dag. Har nu kommet godt ivei med veien indover til Landfaldtjern.»

«Styret + veikomiteen møte 13/9 hos Viseformannen får og velge formand for veikomiteen. Kåsin ble enstemmig valgt.»

«Søndag 20/10 -46 8 ½ time på hver …. Fru Olsen og fru Haug serverte full middag bestående av Pølser og tilbehør, siden ble der servert kaffe og julekake, bakt av fru Olsen. Vi ble ferdig med veien, slik at nu kunde Kåsin og de øvrige kjørere begynde og kjøre på fyll og grus. Pølsene ble gitt av Hatleberg og kaffe og julekake av fru Olsen og fru Haug.»

Kaffegjengen, deres innsats ble det ikke ført timer for.

Finansiering 1947- 1948
I tillegg til 500 kroner fra Lier mottok foreningen 800 kroner fra Drammen kommune og en gave fra kjøpmann Leversby i Oslo på 500 kroner. Elektrisk belysning av skiveien fra sykehuset til Landfalltjern ble også drøftet. Dette ble fulgt opp på generalforsamlingen i 1947 «…som tidene utviklet sig så må sådant komme og flere mente at Drammen kommune måtte kaste ikke så lite i bøssa for denne sak…».

På generalforsamlingen i 1948 var det stor samstemmighet om arbeidet i og gjenvalg av de fleste i styret og komiteer. Møtet ble dominert av veisaken og samarbeid med Løypekomiteen om lys og utbedringer i skiveien. Foreningen fikk også per juni 1948 fra Drammen kommune 1000 kroner til utbedring av kjøreveien, mens Lier svarte at bevilgningen til veien ble gitt bare en gang. Arbeidet på veien i 1948 ga et underskudd på kroner 132,50 som ble dekket av forrige års tilskudd fra kommunene.

Dugnadsgjengen. Ivar Larsen med sønn Jan Ivar foran.

Finansiering 1949- 1950
Styret sendte ut lister for å tegne bidrag til drift av kjøreveien og sammenkalte til møte 18. november 1949 for å høre medlemmenes syn på saken. Bevilgede penger var brukt og noe måtte gjøres hvis arbeidet skulle fortsette. På møtet ble det foreslått å gjøre veien bredere og sprenge ut mer i lia ved Sparavollen, et kritisk punkt, av hensyn til sikkerheten på veien. Motsatt syn var å slå gjennom veien videre fram, slik at den kunne kjøres med hest og vogn, for senere å utvides i bredden. Arbeidet ble vedtatt å fortsette. Vi har dog ikke dugnadslister for disse årene og vet ikke hvor mye arbeid som ble lagt ned.

Lys i skiløypa ble igjen ønsket, denne gang med argument om lys til hyttene. Tiltaket konkurrerte i kommunens løypekomite med lys i løypene på Konnerud og lys i løypa til Stronghytta. Ni medlemmer tegnet seg som interessert i lys til egen hytte. Og det ble invitert til åpent møte for alle hytteeiere 30. november 1949 i Central hotell. Senere formann Ivar Larsen opptrådde i denne saken med både medlemskap i Hytteeier-foreningen, formann i bedriftsidretten og i kommunens løypekomites lyskomite, og bidro til framdrift i saken om lys i Th. Haugs vei.

Asmund Sandli og Sverre Herbjørnsen med lånt hest.

Generalforsamlingen 1950 ble avholdt 16. februar på Central hotell. Det ble under forhandlingene sagt at veikomitéen er blitt selvstendige med inntekter og utgifter, det vil si at det føres eget regnskap for veidriften. Det ble på dette årsmøtet valgt styre, veikomite, ski- og festkomite, redaksjonskomite, valgkomite, material-forvaltere og revisorer, til sammen 26 tillitsverv, dog noen personer med flere verv. Arbeidet på kjøreveien fortsatte med egeninnsats fra hytteeierne samt med innleide mannskaper, leid og lånt utstyr: kompressor, bor og bulldoser. Lån til kostnadene ble foreslått på styremøte i august. Sang om arbeidet på veien forfattet av herr Hermannsfeldt skal ifølge arkivet ha vært fremført på foreningens 15.års fest 7.oktober i Åspaveliongen med 40 personer til stede (kontingent kr. 9 pr. person. Daglig antrekk). Formannen herr Selbo ba medlemmene om å slutte opp om vår forening av å gjøre den til det som var hensikten med den, nemlig en forening hvor godt kameratskap og fellesnytten gikk foran egennytten.

På medlemsmøte i august 1950 ble det påpekt at det var store biler som kjørte ned den utvidede veien og et medlem uttrykte forbauselse over at det veien var blitt bilvei framfor en bedre vei for hest og vogn. Kostnadene og manglende innsats fra medlemmene bekymret foreningen, men det var nødvendig å bygge bilvei for å følge med i utviklingen. Det ble også drøftet om man skulle forby tunge biler. Fire medlemmer stiller seg som kausjonister for et lån på kr. 1500 til arbeidene på veien. Dugnad ble tillyst og E-verket ble bedt om å stille bil da de allerede hadde benyttet veien.

Siste bakken opp kleiva.

1951 – 1952

Generalforsamling ble avholdt 28.februar 1951 på Central hotell. Dette hotellet ble brukt av mange for medlemsmøter på 1950- og 1960–tallet. Under generalforsamlingens punkt 4 var første punkt veiarbeidet. Godkjennelse om å fortsette arbeidet ble gitt uten bemerkning. For å få inn penger ble det foreslått å avholde basar eller utlodning. Forslagsstilleren ble selvsagt valgt til basarkomiteens formann. Pengene som kom inn til dette skulle dog gå til foreningen som deretter skulle bevilge midler til veikomitéen. Og verten på Landfallhytta ble bedt om å skuffe snø ved Ambulansehytta.

Utlodningen ga kr. 664,25 hvorav 500,- kroner ble overført til veiarbeidet. Videre behandlet og avslo styret i januar 1952 søknad om lån til innkjøp av lastebil.

Videre hadde Drammen kommune bevilget 3000 kroner til kjøreveien, og lånet i Sparebanken kunne innfris. Høsten 1951 var det utført 400 arbeidstimer på kjøreveien. Hest ble brukt i seks dager og lastebil i to dager. Mesteparten av arbeidet ble utført manuelt. Veien var ved årets slutt kjørbar fram til ledningene.

Generalforsamling 1952 ble avholdt 22. februar. Under debatten ble det fremmet ønske om lysløype, og lys til hyttene. Dog ble det påpekt at det var mangel på lys i byen, så man trodde ikke på mulighet for å få lys til hyttene. Hytteeierforeningen ønsket derfor en representant i «lysløypekomiteen» for å fremme sin sak, også et resultatløst ønske. På kjøreveien på det planlagt å sette inn bulldoser på våren, for å sette siste del av veien før Landfalltjern og styret skulle be «skogkomiteen» om at de måtte overta grusing av kjøreveien.

Rast og bål på veitraseen.

Arbeidet på veien preget også foreningsvirksomheten i 1952. Det ble leid bulldoser til arbeidet med å «brøite seg gjennom det siste stykket ved ledningen». Veien var nå kjørbar helt fram til mastene og formannen hadde hatt møte med Drammens ordfører, rådmann mfl. Disse roste veien og sa at foreningen hadde fått utrettet mye for pengene. Underskuddet for veiarbeidet var dog 500 kroner per oktober 1952. Dette ble dekket av foreningens kasse som lån. På medlemsmøte i november ble det orientert om status og samtidig drøftet om arbeidet med veien videre innover skulle fortsette og om hvordan det kunne skaffes mer midler. Pengene var oppbrukt, og «arbeidslysten tar til å minke».

Drammens Tidende 11.november 1951.

1953 – 1954

Året 1953 startet med diskusjon mellom styret og festkomiteen om generalforsamling og fest skulle avholdes sammen eller hver for seg. Og hvis fest skulle avholdes sammen med generalforsamling, så burde damene også være med. Og at festen burde holdes på skauen. Damene ble dog ikke invitert med før i 1955. Generalforsamling ble avholdt 2. mars i Central hotell hvor A. Hermannsfeldt avløste N. Selbo som formann etter en årrekke i oppgaven.

Mye masse til veien ble tatt ut på Øvre Sparavollen.

Samme år ble det bevilget kommunale midler til lysløypa og stolper og materiell ble kjørt opp på vinterføre. Og det er bl.a. protokollført at Per Wang hadde gjort ferdig kart over Nordmarka. Drammen kommune bevilget i 1953 nye midler til veibyggingen, og styret mente dette best kunne brukes til å utbedre kritiske punkter ved begynnelsen av veien. To mann og en hest ble leid inn til arbeidet. Veien var i dårlig befatning etter kraftige regnskyll. Etter befaring ble utbedring prioritert på strekningene fra «Iskrem-Hansen» og bakkene til svingen ved kraftledningene fra Gravfoss til S-svingen («Furumoen»), leirebakkene opp fra Librua (Lierbrua?) og oppover, samt innkjøringen og parkeringsplassen ved ledningene. Dugnad ble utført på disse strekningene 22.-23. august. Lånet fra foreningen til kjøreveien ble tilbakeført Medlemmene og andre ble oppfordret til å delta i veiarbeidet, også gjennom avisene.

Kjøreveien ved Furumoen ovenfor kraftledningen, nå nederst i Underlia.

Annonse i Drammensavisene, fra august 1953.

Hytteeierforeningen arrangerte en vellykket midtsommerfest for medlemmene med familie på en plass kalt «Birkely» den 26. juni 1953, for ca. femti personer med barn og voksne. «Birkely-løkka» ligger ned for Landfalltjern ved «Birkely» og «Tiurleiken» og ble i ifølge referenten i 1912 – 1920 brukt mye som samlingsplass for dem som ferdedes på skauen i denne tid, til fotballkamp, dans og lek.

«En del av de som i 1953 var samlet hadde også vært her som barn og kunne oppfriske minner slik at festen ble noe utenom det vanlige for både gamle og unge. Høydepunktet ble at fem av guttene i alder 13 – 23 år ble tildelt diplom for arbeide på kjøreveien Øren – Landfalltjern, et arbeide Hytteeierforeningen hadde tatt på seg og utført til beste for Drammen kommune og de som ferdes på skauen.»

Foreningen søkte konsesjon for kombinert gods- og personrute på kjøreveien og ble innvilget dette 11.november 1953. Det ble deretter avtalt med Aug. Hermannsfeldt at han skulle holde bil. Veien ble i 1954 kjørbar fram til Damfallet. Ordfører og formannskapet i Drammen var med på befaring. Det ble tatt opp film av veiarbeidet, samt formannskapets befaring på veien. Fotograf var Sverre Olsen fra Holstetajet. Flere av bildene i arkivet er kopiert ut fra denne filmen, og foreningen har senere kopiert filmen over på CD.