Norges første likekjønnede ekteskap

Av Camilla Fjeld Gustavsen

Homofili var ulovlig i Norge helt frem til 1972, og ekteskap mellom to av samme kjønn ble først gjort lovlig i 2009. Kjærlighet mellom to av samme kjønn har likevel eksistert i uminnelige tider, og for noen ble til og med ekteskap inngått lenge før det var lovlig. Det eldste registrerte likekjønnede ekteskap i Norge skjedde faktisk i vår egen by.

En lørdag tidlig i november i 1781, giftet Jens Andersson og Anne Kristine Mortensdatter seg med hverandre i Strømsø kirke. Så langt virker dette som en helt vanlig og hyggelig kjærlighetshistorie, men det viste den seg slett ikke å være. Den tok en uventet vending, og endte ganske så dramatisk. Året etter satt Jens i fengsel og Anne Kristine var død.

Dette er historien om det første kjente likekjønnede ekteskapet i Norge, og det ble inngått i Strømsø kirke i Drammen.

Vi vet ikke så mye om Anne Kristine, annet enn at hun var 35 år da hun giftet seg, og at hun jobbet som vever. Jens vet vi derimot litt mer om. Han blir beskrevet i samtidens kilder som rødhåret og med et kopparret ansikt. Han arbeidet først som gårdsarbeider, før han avanserte til kusk; et arbeid han fikk gode attester fra. Det ble også sagt at han var ettertraktet blant damene.

Historien om Jens og Anne Kristine ble gjort kjent allerede på slutten av 1700-tallet i  ukebladet Samleren, ført i pennen av Hans Strøm.

Samleren omtaler historien om Jens og Anne Kristine som en besynderlig historie. Konen hadde ikke erfart hvilket kjønn mannen var før flere uker etter bryllupet. Hun holdt det for seg selv i to år, før hun en natt oppsøkte sogneprest Mørch i Hurum prestegjeld, der paret hadde etablert seg etter ekteskapsinngåelsen. Til ham fortalte hun at hun hadde blitt sveket og lurt: hennes ektemann Jens var slett ingen mann, men en kvinne! Det hadde hun funnet ut av to uker ut i ekteskapet, en kveld Jens hadde kommet full hjem og trengte hjelp til å få av seg buksene. Det Anne Kristine hadde ventet å finne under buksene, var ikke der.

Sogneprest Mørch sendte derfor en melding om det han mente var «Naturens afskyelige Phænomen» videre til biskopen, men for kirken var ikke dette egentlig en sak. For kirken var det jo utenkelig at to av samme kjønn kunne inngå ekteskap – så for dem hadde ikke ekteskapet skjedd!

Biskopen tok likevel kontakt med amtmannen, som tok saken, da dette jo var et brudd på loven. I Christian Vs lov sto det nemlig at slike forbrytelser skulle straffes med bål og brann; en dramatisk straff på noe som den gang ble ansett som svært alvorlig.

Vi kan undres i dag over at Anne Kristine ikke fant ut at hun hadde giftet seg med en kvinne før to uker etter vielsen. Dette skjedde tross alt i en tid der det viktigste med ekteskapet var å få barn. En skulle tro det lå en iver der etter å fullbyrde pakten. På dette hadde Jens og Anne Kristine en lik forklaring: ingen av dem var særlig opptatt av å få barn, så derfor fullbyrdet de heller ikke ekteskapet. Det er det eneste som er likt i forklaringene deres. Anne Kristine legger det samtidig frem som at hun var helt uvitende om at Jens var en biologisk kvinne, og at oppdagelsen hennes var et sjokk. Hun hadde ventet så lenge med å gå til presten fordi hun skammet seg, fortalte hun.

Det Anne Kristine fortalte til sognepresten fikk store konsekvenser for Jens. Våren 1784 utstedte amtmann Herman Leopoldus Lange i Buskerud en arrestordre, og Jens ble pågrepet og satt i arrest. Fra fangenskapet fortalte imidlertid Jens en helt annen historie enn Anne Kristine hadde gjort. Ifølge han var Anne Kristine klar over at han var biologisk kvinne hele tiden. Han hevdet at ekteskapet ble inngått med en enighet om å arbeide mot felles nytte og fordel, som han selv uttrykte det. De begge ønsket noen å dele livene sine med. Jens fortalte at alt hadde vært fint frem til en matros fikk leie et rom hos dem. Anne Kristine ble forelsket i matrosen og ville deretter skilles fra Jens. Det var imidlertid ikke lett å skilles på den tiden. Situasjonen ble vanskelig hjemme, og Jens begynte å drikke på grunn av problemene. Det hele endte med at Anne Kristine gikk til presten med historien, for slik forsøke å få ekteskapet annullert.

Hva som var sannheten, er vanskelig å vite sikkert for oss i dag.

Det ble i alle fall utført en medisinsk undersøkelse på Jens i fengselet. Undersøkelsens resultat var at “Jens var en fullkomment fruentimmer”, men Jens sa selv at han ikke visste hvilket kjønn han var. Han sa at han kunne være begge deler. Det var lite kunnskap om kjønnsidentitet på 1700-tallet, og få ord å sette på problematikk knyttet til dette.

Jens forvandling fra kvinnelig til mannlig identitet skjedde ganske tidlig i livet. Han så kanskje at verden ikke var lett for kvinner på 1700-tallet. Kanskje ble det slik ut fra ønsket om mer råderett over eget liv, eller av at han opplevde seg selv å være født i feil kropp. De kunne ikke korrigere kjønn på den tiden, men de kunne kle seg og oppføre seg som en mann, noe det finnes mange kilder på at ble gjort av flere.

Jens ville ikke selv fortelle om sin bakgrunn, men mens han satt i fengselet prøvde de likevel å finne ut av hvem han var. De søkte i kirkebøkene i området, og de gjorde noen funn som kan belyse Jens’ historie. En av bøkene forteller om en familie bestående av Anne og Anders Jenssen og deres fire barn. Familien flyttet fra Gran på Hadeland til Norderhov. Av de fire barna fantes en Jens og en Mari eller Maren. Om Mari skrives det at hun likte mannsarbeide fra tidlig alder, og at da broren Jens døde ung, tok hun hans navn og identitet og flyttet. Mye tyder på at Mari Andersdatter tok navnet til sin avdøde bror og gjenoppstod som Jens Andersson i Drammen.

Det var ikke uvanlig å verken dø ung eller brått på 1700-tallet, og året etter at Jens havnet i fengsel, døde Anne Kristine. Hittil hadde Jens stått på sitt og nektet å bøye seg, men da Anne Kristine døde ble han veldig fortvilet, ifølge presten Hans Strøm. Han knakk rett og slett sammen og skrev et brev til amtmannen, der han ba om tilgivelse. Brevet underskrev han med fødenavnet sitt Mari, eller Maren, Andersdatter. Hans Strøm skrev senere om historien i boken Samleren.

Jens sto alene tilbake, men historien hans var ikke over. Han ble først satt i den sikre anstalten på Bragernes i påvente av en rettsdom som han aldri rakk å få. Senere, på nyåret i 1785, ble han overført til Strømsø, som var et fengsel med lavere sikkerhet. Derfra klarte han å flykte, natten til 3. mai. Etter dette forsvant Jens Andersson fra kildene, og hvor han ble av, vet vi ikke. Sannsynligheten er stor for at han klarte å komme seg unna og starte et nytt liv for seg selv. Det vi vet, er at han døde som en fri mann.